HVORFOR MEG?
Kjære familie og venner!
Jeg skriver anonymt, slik at dere ikke vet hvem dere skal dømme. Flere der ute vil tro at det er deres datter som skriver, da min situasjon dessverre ikke er unik. Men hvorfor meg?
Det dere aldri vil forstå eller godta, er at jeg er uten skyld. At jeg er den som lider. At jeg er den som har fått ødelagt livet mitt. At jeg er den som må ta konsekvensen for noe jeg ikke har gjort. Ikke dere.
Minnene blekner noe med tiden, men de forsvinner ikke. Og jeg vil snart ha noe som for evig vil påminne meg om hva som skjedde. Grusomhetene. Fortvilelsen. Skammen. Håpløsheten.
Jeg er ung, men føler meg gammel. Føler meg brukt. Misbrukt.
Lydene, samt lukten av ham, forfølger meg. Til evig tid. Bilder farer gjennom hodet mitt. Jeg vil ikke se dem, men de kommer til meg av seg selv. Spesielt om nettene. Alle de søvnløse nettene.
Matlysten er ikke god. Jeg har uansett ikke råd til mye mat, men jeg må ha næring til å få styrke til det jeg nå gjennomgår. Jeg må ha næring til det lille livet som vokser inni meg. Resultatet av det han gjorde mot meg.
Jeg skal bli mor. Noe jeg har drømt om siden jeg var liten. Men drømmen inneholdt også en ridder på en hvit hest. En mann som skulle ta vare på meg og lille deg, som snart skal fødes. Drømmen ble til et mareritt. Ingen ridder på hvit hest. Ingen god mann vil ha meg nå.
Men ut av dette, skal noe godt komme. Du, mitt lille, vakre ufødte barn. Jeg skal gjøre det jeg kan for å være en god mor for deg. Selv om det vil bli mange tunge stunder. Jeg vet at bare det å se på deg, vil minne meg om ham. Mannen som ødela mitt liv. Som voldtok meg, uten skrupler, uten ansvar for annet enn seg selv. Men – det er ikke din skyld. Det må jeg huske all den tid du skal være hos meg.
Jeg har ingen. Jeg har ingenting. Hva skal jeg tilby deg, når du kommer til verden?
Jeg ber og ber om hjelp. En venninne har hjulpet meg så langt, men ønsker ikke å fortsette nå som alle kan se hvilken situasjon jeg er i. Kjære venninne, jeg tenker ofte «Hvorfor meg?» Men jeg er uansett glad for at det ikke er deg som fikk oppleve dette marerittet. Jeg er glad for at det ikke er jeg som svikter. Svikter deg og alle andre rundt en som har falt så dypt inn i fortvilelsen.
Jeg pleide å være en glad og stolt jente. Stolt over å ha blitt den jeg var blitt. Var. Nå må stoltheten vike, jeg klarer ikke mer alene. Jeg rekker ut en hånd og håper at noen ser den. Noen som kan hjelpe meg og mitt ufødte barn. Noen som ikke dømmer. Noen som tenker med hjertet………..
Ydmyk hilsen fra meg
Ønsker du å hjelpe oss i å bistå denne unge kvinnen (21 år) - KLIKK HER