«Les miserables» (de elendige) i Tyrkia

En liten familie – far, mor og to små jenter. Lykken har aldri smilt til far eller mor. De er født i fattigdom og der skal de forbli. Men et håp for dem var å se endringene som har skjedd i Tyrkia gjennom det siste tiåret. Spesielt i de store turistområdene.

Mange tyrkere er blitt rike ved å selge tomter eller bytte dem mot leiligheter. Skranglete gamle fiater er byttet ut med nye, flotte modeller av ulik art. Vi ser flere Mercedes, BMW og Audi enn i norske gater.

Men det som ga et håp til alle de fattige i området, har heller forverret deres situasjon. Prisene blir stadig høyere og det er ikke noen forskjell i prissettingen for lokalbefolkningen, slik det en gang var. For de fattigste i samfunnet blir livet bare tøffere og tøffere.

Takket være utviklingen av tyrkisk økonomi generelt, kom gledesmeldingen om at alle lønninger blir satt opp fra 1050 til 1300 lire pr måned i 2016. Alle som jobber skal også ha SGK – sykeforsikring med pensjonsdel. Noe som er fantastisk for alle med fast jobb. Men dette påvirker selvfølgelig igjen kostnadsnivået – og slår igjen mer negativt ut for alle dem som ikke har mulighet til fast jobb. For «svart arbeid» har ingen lønnsregulering.

Utviklingen i Syria er viden kjent, også at Tyrkia har tatt imot rundt 2,5 millioner flyktninger. I virkeligheten antar man her at tallet er dobbelt av dette. Og mange syrere har spredd seg fra flyktningleirene i øst – også til turistområdet Alanya. De har ingen mulighet til legale jobber, på lik linje med andre utlendinger. Men de har behov for inntekt for å ikke sulte. Alle strøjobber de kan få, tar de med glede og jobber hardt for langt mindre enn hva man normalt betalte dem som hadde disse jobbene tidligere. Slik mister mange fattige tyrkere mulighet til et levebrød.

Den lille familien ble - som mange andre - rammet av disse hendelsene. Og «les miserables» gjentar seg, i et moderne samfunn. Midt i vår hverdag her i Tyrkia.

Far og mor prøvde å bygge opp et hjem og et liv for seg selv og sine to døtre. Men problemene innhentet dem. Og i sin desperasjon etter å skaffe mat, dukket en fatal løsning opp. Et tyveri. En løsning som skulle få dem ut av alle problemer. Enkelt og greit. Ingen risiko. Far skulle utføre dette og skape en trygg framtid for familien.

Men planene slo feil og faren ble tatt på fersk gjerning. Siden han var gift, arresterte de også hans kone. Bevisene var klare, så fengsling ble gjort umiddelbart. Men familien hadde ingen slektninger som kunne ta seg av jentene på 2 og 4 år. Dermed ble de plassert i en celle med sin mor.

Tyrkisk fengsel er ikke som dem vi er vant til i Europa. De steder vi ofte kaller «bedre enn sykehjem» eller «hoteller». Tyrkisk fengsel har til hensikt å straffe forbrytere hardt, samt virke preventive for potensielle forbrytere. For to små jenter blir dette en traumatisk opplevelse, som vil merke dem for livet.

Etter 45 dager slippes mor og barn fri. Domstolene anser at det ikke er forsvarlig å la barna sitte i fengsel. Far skal sitte fram til 2019 for udåden. Mor må jobbe gratis 2 dager i uken for myndighetene, for å bidra til en nedbetaling av det de skylder samfunnet. Hun må stelle de mange gravplassene som finnes i området.

Men ifølge tyrkisk lov, har hun krav på bidrag for å være aleneforsørger for 2 barn, og hun mottar 200 lire månedlig. Dette skal dekke alt av familiens utgifter.

Alle som er mye i Alanya og Tyrkia for øvrig, vet at 200 lire ikke rekker langt. Verken til husleie, strøm og andre kostnader – eller mat. Og når mamma må jobbe på gravplassene, har hun heller ingen til å se etter barna. De må være med henne og tilbringe mye av sin oppvekst blant gravene. Først fengsel, deretter gravplasser. Ingen barnehage eller lek preger deres barndom.

Med to barn på slep, er det også svært begrenset hva moren kan utføre av jobb. Den ene er hyperaktiv, den andre har epilepsi. Og de to dagene hun må jobbe gratis, begrenser også muligheten for å kunne få en jobb. De fleste arbeidsplasser ansetter kun personer som kan jobbe 6 dager i uken, på fulltid. Og ingen ønsker å ha barn løpende omkring på arbeidsplassen. Barn som trenger sin mor ekstra, takket være sykdom og traumatiske opplevelser.

Moren klarte å skaffe seg tak over hodet, for 150 lire pr måned. I noe som lignet et hus (bildet under).
Når husleie var betalt, hadde hun kun 50 lire igjen til øvrige utgifter og mat.

Det var i dette huset vi fant henne og døtrene. De var underernærte og frosne. Hygienen var laber, da det ikke fantes varmt vann i huset. Alt håp var ute. Det var bare takket være noen hjelpsomme naboer de tre hadde overlevd så langt.

Mat ble kjøpt inn for midler donert av nordmenn og andre utlendinger. En snill dame i Norge sendte penger til en varmtvannsdusj. Og vi la planer om å fikse opp stedet, slik at det kunne bli mer beboelig. I og med at husleien var lav, så det ut som en fornuftig løsning. Vi brakte til og med personer fra myndighetene dit – for å se om det var mulig med mer statlig hjelp.

Men huseieren ville det annerledes. Han likte ikke ideene – og meddelte til myndighetene at han ville kaste dem ut. Det kan man ikke gjøre ubegrunnet i Tyrkia. Spesielt når det gjelder småbarnsfamilier. Huseieren fremstilte da moren på samme måte som Fantine i «les miserables». Han hevdet at hun tjente penger på å «ta inn menn» - for å forsørge døtrene. Det var slik Fantine sørget for sin datter Cosette i Victor Hugos bok. Og på samme måte som hun på den tiden ble stemplet for sin virksomhet, ser tyrkiske myndigheter med samme øyne på kvinner som mistenkes for det samme her.

Ved en slik påstand, var det lett å få familien ut av huset. I tillegg medførte det at de ble avskåret fra enhver mulighet til å motta ytterligere hjelp fra myndighetene. Påstanden er ekstra belastende for en kvinne av muslimsk tro. For henne er det utenkelig å sørge for familien på en slik måte. Nok et stempel var satt – og all framtidig hjelp er avskåret.

10. desember 2015 skulle familien settes på gaten.

Men historien fra «les miserables» gjentar seg heldigvis også når det gjelder noen positive sider. Det finnes noen mennesker som tenker mer med hjertet. Flere nordmenn donerte penger – slik at vi kunne sende flyttebil til det falleferdige huset. Istedenfor å havne på gaten den kalde desemberdagen, flyttet familien med sine få eiendeler til en midlertidig leilighet i Mahmutlar (bildet under). Denne var disponibel i en måned og ga oss litt ekstra tid til å jobbe videre for å hjelpe familien nok et steg.

Det var som å komme til paradis. Varme rom, senger, varm dusj – og et kjøleskap som vi kunne fylle opp med mat for en lang stund. Likevel hang redselen over dem. Hva ville skje etter en måned?

Det var en omfattende og tøff jakt, på en permanent leilighet – til en så lav pris som mulig. Helst i Mahmutlar, da nærheten til hjelpeapparatet er en fordel. Og som en julegave, møtte vi en huseier med like mye hjerterom som husrom. Like før timeglasset var tomt – var det mulig for familien å flytte til leiligheten. Prisen, som normalt her starter på 600 lire i måneden og oppover – ble satt ned til 375 lire. Det obligatoriske depositumet ble strøket, som en ekstra hjelp til familien.

Leiligheten var umøblert – og hva de hadde med seg – var bortimot ingenting. Heldigvis hadde de tatt med seg varmtvannsdusjen de tidligere fikk i gave. Men møbler og annet utstyr var mangelvare.

En appell ble laget på facebook. En bønn om hjelp – både til tyrkere og utlendinger som har bosatt seg i Alanya-området. Og svarene lot ikke vente på seg. I løpet av en uke, var hele leiligheten møblert – med brukte møbler, kjøkkenutstyr og andre nødvendigheter. Klær, sko og leker til barna – også klær og sko til mor fylte klesskapene deres. Det siste som kom på plass av nødvendigheter, var en vedovn. Strøm er dyrt, men ved kan sankes fritt.

Takket være en annen fadderfamilie i Barnas Brobyggers regi, har vi en ressurs i form av alenefar. Som takk for den hjelpen han mottar for seg og datteren, bistår han med å hjelpe til når det gjelder praktisk håndverk for andre familier. Han har utført alt fra sjauing og bæring til montering av alt som skulle på plass i denne familiens leilighet.

Nordmenn og engelskmenn har donert penger til å dekke de to første måneders husleie. De to jentene har fått hver sin norske fadder – som hver bidrar fast med 50 lire i måneden. Moren tar de strøjobber hun kan finne. Hun er mer enn villig til å jobbe. Men har en sterk begrensning med at barna ikke kan være alene.

Men noe er endret i livene deres. Håpet som var sluknet er igjen tent. Troen på at det finnes en framtid for de to små jentene – til tross for de grusomme ting de har opplevd tidlig i livet.

Som i boken vi henviser til – en bok som er filmatisert mer enn de fleste bøker – har denne lille historien flere fellestrekk. Det dypeste av dem er å se hva som skjer med menneskers liv – når det influeres av andre mennesker. Alt fra dem som driver dem inn i elendigheten, alle som stempler dem som avfall og uønskede elementer – til dem som har et helt annet menneskesyn. Mennesker som har en dypere innsikt – enten det er basert på erfaringer eller ganske enkelt det å tenke med hjertet. I en kaotisk verden, med mye ondskap og elendighet – er det en fantastisk glede å se at så mange enkeltmennesker engasjerer seg i sine medmennesker.

En stor takk til alle som har hjulpet og hjelper denne lille familien videre ut av elendigheten!

Med varm hilsen fra
Barnas Brobygger